Nylig aktivitet:

Click here: => lyfkillpinou.fastdownloadcloud.ru/dt?s=YToyOntzOjc6InJlZmVyZXIiO3M6MzA6Imh0dHA6Ly9iYW5kY2FtcC5jb21fZHRfcG9zdGVyLyI7czozOiJrZXkiO3M6NDA6IkJ1ZGRoaXNtZW5zIGZvcmhvbGQgdGlsIGFuZHJlIHJlbGlnaW9uZXIiO30=


Theravada legger vekt på at den enkelte skal oppnå nirvana gjennom meditasjon og innsikt, og derved bli en. Mennesket er i stand til å overvinne grådigheten og begjæret og gjøre slutt på lidelsen. Det høyeste målet, og primær-fokuset i Theravada-buddhismen er med andre ord den individuelle frigjøring fra ved hjelp av egeninnsats. I buddhistisk kosmologi anses imidlertid heller ingen av disse eksistensplanene evige, men er under samme lov om forgjengelighet, som er preget av nye gjenfødsler som dermed vil medføre en viss form for uvisshet og stress, uansett hvor subtil - nettopp på grunn av de usikre fremtidsutsiktene og flyktige natur.

Regner vi oss som tvilere, eller som humanetikere, agnostikere eller ateister, kan vi like fullt praktisere buddhisme, om vi har lyst. Etter om lag 1700 fvt. Utugt for munke gælder det seksuel omgang i det hele taget.

Nylig aktivitet:

En tegning fra Kangra i , fra omkring 1800. Illustrasjonen viser den hinduistiske guden Ganesha som en indisk hersker, med et telt og sittende på et kostbart teppe. Øverst til venstre er Ganeshas far Shiva, og øverst til høyre hans mor Parvati. Guden Vishnu sees nederst til venstre. Skikkelsen nederst til høyre forestiller muligens forfatteren av teksten som bildet kan ha vært en illustrasjon til. Kandarya Mahadeva, et hindutempel blant mange andre i Khajuraho, nord på Deccan i India; reist omkring 1000 e. Det er utsmykket med over 800 skulpturer. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007. Gjengitt med tillatelse Hinduisme er et samlenavn på mange ulike religionsformer som har oppstått på det indiske gjennom flere tusen år. Hinduismen som sådan har ingen begynnelse som kan festes til tid og sted, men begrepet brukes som et samlenavn på en mosaikk av religiøse tradisjoner, ideer og praksiser. Hinduismen har ingen stifter, trosartikler eller fast organisert lederskap, men mange av de tradisjonene den er sammensatt av, har både stiftere, enhetlig lære, autoritative tekster og sterke organisasjoner. Andre religioner som har oppstått i — , og — forholder seg til andre stiftere, tekster, trosartikler og lederskap enn de religiøse organisasjonene som inkluderes i betegnelsen hinduismen. Mange av hinduismens retninger har enkelte grunnleggende forestillinger felles med de øvrige indiske religionene. Dette gjelder først og fremst forestillingen om , , og at det endelige målet for det religiøse liv er å oppnå frigjøring fra gjenfødslenes rundgang. Utbredelse Hinduismen omfattet i 2017 noe over 1100 millioner mennesker. Det anslås at det vil være 1161 millioner hinduer i verden i 2020, som vil utgjøre 15,2 prosent av verdens befolkning. Hinduismen har fortsatt sin største utbredelse på det indiske subkontinent. I er hinduismen den dominerende religionen, og omfatter rundt 80 prosent av befolkningen på 1,4 milliarder. Det samme er tilfellet i , der om lag 81 prosent er hinduister. Hinduismen har også stor utbredelse på 12 prosent og 9 prosent. For øvrig finnes hinduismen overalt der indere har utvandret, det vil si at det nå bor hinduer i de fleste land i verden. Det har også vært en god del i Europa og Amerika av personer som har en ikke-hindu bakgrunn, men som nå regner seg, eller kan regnes som hinduer. Store hindubefolkninger finnes på , i , , , og. Også i Vesten finnes mange hinduer, særlig i , og , men også i , og. I Norge er det over 20 000 hinduer. Hinduismen hadde tidligere betydelig utbredelse i Sørøst-Asia, og fremdeles er flertallet av befolkningen på øya i hinduer. Troslære og historikk Selv om nå er inne i en dramatisk urbaniseringsperiode, bor fortsatt mer enn halvparten av Indias befolkning i landsbyer, og landsbysamfunnet kan vise til en ubrutt kontinuitet tilbake til den første jordbrukskulturen. Enkelte trekk ved det religiøse liv i landsbyene, for eksempel tilbedelse av lokale gudinner, såkalte «mødre» som beskytter landsbyen og gir fruktbarhet, går tilbake til forhistorisk tid. Den første bykulturen oppstod for om lag 4500 år siden langs. Det er sannsynlig at mange trekk i hinduismen har sin opprinnelse i , men så lenge forskerne ikke kan tyde denne kulturens skriftsystem, er det vanskelig å avgjøre omfanget av en eventuell påvirkning. Etter om lag 1700 fvt. Disse nomadene besto av ulike grupper, men alle snakket. Noen snakket , som er nært beslektet med og. Disse blandet seg gradvis med den eldre befolkningen. Religionen til de indoeuropeisktalende nomadene kalles og var dominert av rettet mot ulike guder, som til dels har nære paralleller i og. De indoeuropeisktalende nomadene hadde ingen forestillinger om , som ble et dominerende trekk ved indiske religioner, men ønsket seg velstand, kyr og avkom i dette liv og kanskje en himmelsk tilværelse i det neste. Gudene ble anropt og lovprist i. Flere samlinger av disse er bevart. Den eldste er sanskrit for «Strofenes viten». På grunnlag av denne betegnelsen kalles deres religion vedisk. Upanishadene Enkelte vediske hymner inneholder tilløp til førfilosofiske spekulasjoner, og fra 600-tallet fvt. Her møter vi begrepet , som opprinnelig stod for kraften i hymnene som gjorde dem virksomme, men som i upanishadene også får betydningen verdensaltet, den usynlige altgjennomstrømmende kraften som ligger under eller bak verden og som verden er utgått fra. En hovedtanke i upanishadene er at er identisk med , Selvet, menneskets innerste, udødelige vesen. I tekstene finner vi også læren om gjenfødsel fra liv til liv. Det ble lagt vekt på lidelsesaspektet, og et av menneskets mål ble å nå , frigjøring, det å unnslippe fra all gjenfødsel. Spiren til av sanskrit «anspenning», beslektet med åk finnes også i upanishadene. Yoga kom til å betegne tallrike former for fordypelse, , og ; felles for dem var overbevisningen om at mennesket kan nå ved egen kraft gjennom disiplinering av legemet og sansene, og i særdeleshet gjennom kontroll av alle mentale prosesser. I mer enn 2000 år har yoga vært en viktig dimensjon i hinduismen. Fra upanishadene av har hinduismen regnet med en moralsk årsakssammenheng i tilværelsen; som man sår, skal man høste. Enhver handling har en iboende dynamikk som gjør at den før eller senere utløser en tilsvarende virkning. Handling, , er ikke uavvendelig skjebne, men et upersonlig rettferdighetsprinsipp som kan gi en moralsk meningsfull forklaring på ulikheter mellom mennesker. Dharma og moksha I tiden frem til vår tidsregnings begynnelse blir det utarbeidet en og et samfunnssyn som i store trekk er blitt stående til i dag. I finnes kun en som beskriver hvordan gudene i urtiden skapte samfunnet med dets inndeling i klasser ved å ofre og partere et urtidsvesen: Fra munnen oppstod prestene, fra armene krigerne, fra lårene landsbyfolket bønder og håndverkere og fra føttene tjenerne. Denne hymnen tilhører det yngste laget av teksten. En god handling ifølge denne forståelsen er først og fremst en handling som bidrar til å opprettholde det ordnede samfunn, der hvert individ og hver gruppe har sin klart definerte plass. Samfunnsordenen henger uatskillelig sammen med orden og lovmessighet i naturen og i universet som helhet. Denne orden ble kalt rita, og senere av sanskrit «å holde» , det som er fast og urokkelig. Ordet dharma var antakelig en påvirkning fra som på denne tiden 3. I buddhismen er dharma navnet på lære. Konkurranse med buddhistene om klienter som var villig til å betale prestene for ritualer, kan ha spilt en sentral rolle i utviklingen. Teksten sanskrit «Guds Sang» fra tiden rundt vår tidsregnings begynnelse regnes særlig i nyere tid som blant de mest sentrale i hinduismen, og da særlig for tilbedere av guden. Her står tanken om som et grunnleggende prinsipp i tilværelsen sentralt. Gud griper inn i verden hvis dharma er truet. På samme måte påligger det ethvert menneske å utføre sin plikt i overensstemmelse med sin stilling i samfunnet. Dette påbudet kunne lett komme i konflikt med læren om , frigjøring fra all handling. Bhagavadgitas løsning er blitt stående som en av hinduismens mest sentrale tanker: Den handling som utføres uten tanke på egen vinning og uten tanke på resultat idet den utføres som et offer til gud binder ikke mennesket til fortsatt fødsel og død, men fører til moksha. Dette strider tilsynelatende mot hinduismens lære om fire livsstadier og ideen om munkelivet. I all sin mangfoldighet kan hinduismen langt på vei sees som ulike forsøk på å harmonisere læren om og læren om. Begge kan stå som mål for menneskelivet, men kan synes å være uforenlige. En annen løsning enn den som forkynnes i Bhagavadgita, er å innpasse dharma og moksha i et skjema for mannens liv, der tre livsstadier skal danne grunnlaget for praktisering av dharma og til slutt å føre til et stadium der dharma trer i bakgrunnen i forhold til det å strebe mot moksha. Hinduene har først og fremst forsøkt å møte samfunnets krav og plikter — også religiøse plikter — i samsvar med dharma, men det har alltid vært mange som har valgt å leve som hjemløse med tanke og sinn alene rettet mot moksha. Retningene innen hinduismen Hinduismen er en mosaikk av tradisjoner og har ikke noe sentrum eller noen sentral organisasjon, men er et mangfold på alle måter, også på det læremessige. Mange hinduer er også svært pragmatiske i sin praksis og vil besøke ulike templer og guruer etter behov. Mange føler et nært forhold spesielt til en gud eller gudinne, men det betyr ikke at de ikke også har nært forhold til andre guder og gudinner. Selv om hinduismen som sådan ikke har noen grunnlegger har det gjennom århundrene oppstått en rekke retninger med grunnleggere, hellige tekster og rituelle tradisjoner og hellig geografi. Shivaismen kan ha vært dominerende i senere faser av hinduiseringen av India som foregikk fra de første århundrene etter vår tidsregning, men vishnuismen ble etter hvert den største retningen. Individuelle religionssamfunn i hinduismen kalles sampradaya. De viktigste shivaittiske retningene sampradayaer er pasupataene, shaiva siddhanta, kashmir-shivaismen, lingayatene og nath-yogier se Jacobsen 2010: 142-52. De viktigste vishnuittiske retningene er shri-vishnuismen, Madhva sampradaya, pushtimarga, Nimbarka sampradaya, gaudiya-vishnuismen og varkarier se Jacobsen 2010 124-31. Shaktismen har ikke sampradayaer på samme måte, men fokuserer på ulike gudinne, spesielt på og. Men disse gudinnene tilbes også av andre hinduer. Gudsbegrep I hinduismen er det ulike oppfatninger om hvordan guddommer fremtrer. Tre guder har dominert de siste to tusen årene: , og gudinnen. Alle tre er svært sammensatte skikkelser. Vishnu er nevnt i , men har ikke noen sentral rolle i den. De vediske gudene som og fikk etter hvert mindre betydning og forsvant til slutt så å si helt fra hinduenes religiøse bevissthet. Shiva fremstilles oftest som en. Han har smurt kroppen inn med aske fra likbålet som et tegn på at han er uberørt av menneskelivets lidenskaper og sitter ubevegelig blant øde fjell i dyp indre konsentrasjon. Gjennom hans lange, sammenfiltrede hår strømmer den hellige elven fra himmelen ned på Jorden. Shiva er også familiefar og veksler mellom liv som asket og samliv med sanskrit «Fjellets datter». Hans bolig er -fjellet i Vest- og Arunachala i. Han har to sønner: som er lett gjenkjennelig med sitt elefanthode og også kalt Murugan, Kartikeya, Subramanya, Shanmukha. Men på samme måte som menneskelige asketer har Shiva en kraft, tapas varme , som kan være farlig og destruktiv: For shivaistene er Shiva en skaper, opprettholder og ødelegger, men i enkelte teologier der gudene tillegges ulike funksjoner, er det Shiva som — når verden går i oppløsning — knuser den i sin ville dans. Vishnu er fremfor alt guden som skaper, opprettholder og beskytter verden. Han identifiseres ofte med. Hans hustru er , velstandens og fremgangens gudinne. Hver gang trues av demoniske krefter, griper eller Krishna inn og gjenoppretter den gode orden gjennom en «nedstigning». En regner med ti slike avataraer i ulike skikkelser; de fire første har dyreskikkelse. Vishnu selv fremstilles gjerne som en konge. Enkelte avataraer kan i den grad dominere sine tilhengeres tro og tilbedelse at de blir sett på som egentlig gud, først og fremst og. Rama Rama fremstilles som en ung, heltemodig prins og en from, rettskaffen konge. Hans fremste oppgave er å gjenopprette dharma, som ble truet da hans hustru ble røvet av demoner. Med hjelp fra apehæren med dens leder lykkes han å befri Sita. Kampen mot demonene er et bilde på striden mellom godt og ondt, og på det godes seier til slutt. Også Hanuman er blitt en guddommelig skikkelse; et bilde på styrke, mot og trofasthet. Krishna Gud kan også være , Gudinnen; gud som kvinne. Som sanskrit «Den utilgjengelige» er hun blendende vakker, og hennes styrke er uimotståelig når hun forsvarer dharma mot demoniske makter. Ingen i universet er hennes like og hun forblir ugift. Som sanskrit «Den mørke» er hun skremmende. Hun holder til blant bålene på likbrenningsstedet, den mørke, nakne kroppen er smykket med avhugne hoder, og hun danser vilt og ekstatisk. I , der tilbedelsen av denne gudinnen har vært omfattende, ble det i diktningen også lagt vekt på Kali som den kjærlige mor som vekker lengsel og morskjærlighet hos tilbederen. Hellige personer I hinduismen er det ingen skarp grense mellom det guddommelige og det menneskelige. Gud kan vise seg som menneske, eller mennesker bli betraktet som åpenbaringer av Gud. Et eksempel er , som av sine tilbedere betraktes som legemliggjøring av. Andre religiøse ledere, for eksempel , blir sett på som hellige forbilder uten nødvendigvis å fremtre som guddommelige. I den folkelige hinduismen, spesielt i , spiller hellige lærere og diktere en sentral rolle. Deres uforbeholdne hengivelse til guddommen, typisk for de sør-indiske hymnedikterne, gjør dem til forbilder for menneskelig fullkommenhet. Også i moderne tid er mange hinduiske lærere og mystikere blitt æret som hellige, for eksempel. Ulike veier til frelse , hengivenhet til en guddom har blitt en viktig kulturform, preget av en sterk emosjonell kjærlighet eller hengivenhet til en utvalgt guddom. I beskrives ulike veier til frelse. En egen form for framsto som en bevegelse innen hinduismen fra omkring 500-tallet. Bevegelsen var først i Sør-India, fra ca. Omtrent samtidig med oppsto en retning som kalles av tantre, «tråd, ledetråd», betegnelse på bevegelsens tekster , som også finnes i buddhismen. I den hinduiske tantrismen står og i sentrum, oftest i fryktinngytende form. Devi omtales som Shivas , hans kraft, men ofte er hun helt enerådende, som den høyeste guddom. Karakteristisk for tantrismen er tanken om at hele tilværelsen utgjør en guddommelig enhet, og at denne enheten kan oppnås av tilbederen gjennom yoga og bruk av kraftfylte stavelser og formler som er hentet fra tantraene. I nyere tid erobring av det meste av det nordlige og sentrale India hadde store følger for kultur og samfunnsliv i India, men det er uklart hvilke endringer i hinduismen dette medførte. Møtet med de som kom sjøveien tidlig på 1500-tallet, hadde i flere hundre år liten betydning for hinduismen. Det var først fra begynnelsen av 1800-tallet at europeerne, først og fremst britene, kom til å øve stor innflytelse på det indiske samfunnet. Enkelte velutdannede hinduer ønsket å fjerne det som ble betraktet som forfall i forhold til den «opprinnelige» eller «ekte» hinduismen, som , tempelkult og. Mens enkelte, for eksempel , ønsket en tilnærming til og europeisk , søkte andre, som Dayanand Saraswati 1824—83 , tilbake til de vediske tekstene, der de mente å finne grunnlaget for samfunnets normer og for tekniske fremskritt. Denne hinduiske selvbevisstheten ble viktig for den indiske selvstendighetsbevegelsen. På 1900-tallet og senere har hinduismen også hatt innflytelse utenfor India. Den indiske filosofiens dypeste mål, frigjøring fra rundgang, har imidlertid lett for å bli oversett i Vesten. Også organiserte bevegelser har fått tilslutning i Vesten, en av de mest omtalte er ISKCON International Society for Krishna Consciousness, se -bevegelsen. Selv om India gjennom sin grunnlov fra 1947 er en verdslig stat der ingen religion skal være favorisert, har politiske partier og bevegelser med sterk hinduistisk profil gjort seg stadig mer gjeldende, og på 1980- og 1990-tallet spilte kravet om at India i større grad burde bli styrt etter hinduistiske ideer en stor rolle i politikken, se hinduismen. Religiøst liv Familien er den grunnleggende sosiale enhet i hinduismen. Den daglige tilbedelse i hjemmet av en eller flere utvalgte guder og de ulike ritualene som markerer overgangen for den enkelte fra et livsstadium til et annet, er selve nerven i hinduismen. Forankringen i familien var utvilsomt en viktig grunn til at hinduismen overlevde den muslimske erobringen av India, mens , som var konsentrert i store klostre, gikk til grunne. Det er ikke funnet bygninger fra som med sikkerhet har vært brukt til religiøs kult. De vediske nomadene som var bærere av hadde ikke templer og trolig heller ikke gudebilder; de utførte sine offerritualer i friluft, og selv om de konstruerte kompliserte altere, ble disse demontert etter bruk. Fra de første århundrer evt. Et hindutempel er først og fremst gudenes bolig. Den viktigste delen av tempelet er et lite rom der selve gudestatuen oppbevares. Den viktigste tilbedelsesformen er sanskrit «oppvartning» som innebærer at guden blir oppvartet som en konge eller en høyt æret gjest. Om morgenen blir guden, representert ved gudestatuen, vekket og vasket, og det blir satt frem et måltid. Maten består oftest av søtsaker laget av kokt melk, ris og vegetariske retter, men guder som har en fryktinngytende karakter, som og , kan tilbys kjøtt og alkohol. Vann blir fylt i skåler, lys blir tent og røkelse brent. Guden blir underholdt med musikk, tidligere også med dans utført av profesjonelle tempeldanserinner. Ofte blir guden i form av en statue ført i prosesjon til og fra tempelet på årlige festdager. Enten guden tilbes i det indre av tempelet, eller statuer føres omkring i prosesjon utenfor tempelet, er det tilbedernes fremste ønske å få gudens sanskrit «syn, blikk». Det å se guden i form av gudestatuen og, like viktig, å bli sett av guden er den viktigste måten gudens nåde formidles på til tilbederne. Selve av guddommen, i hvert fall i de største templene, utføres av profesjonelle prester, oftest fra brahmanklassen. Brahmanene står høyest i kastesystemet, og de utfører livets i familiene, i alle fall blant de høyere. De hjemløse, omvandrende , som fortsatt finnes overalt i det indiske samfunnet, er derimot rekruttert fra alle kaster. De søker gjerne å etterligne Shiva med sin fremferd og sitt utseende. Det finnes også klosterordener, spesielt innen -tradisjonen. Hellige vann, fjell, elver og byer spiller en viktig rolle i hinduismen, og enkelte er store pilegrimssentre. Mest kjent er Benares ved bredden av. For mange shivaitter er det den helligste by i India, viet Shiva og velsignet av den En rekke andre steder langs Ganges er hellige: Gangotri der Ganges har sitt utspring; Haridwar der elven kommer ned på sletten; Prayag der den flyter sammen med Jumna , samt stedet der Ganges møter havet i Den bengalske bukt. Andre kjente pilegrimsmål er byene Kanchi og i , -elven, -tempelet på Indias sørspiss, -tempelet i i delstaten , og Vrindavan i vestlige. Det er mange tusen andre pilegrimssteder. Litteratur Det dominerende språket i hinduismens religiøse litteratur er , det som nomadene som var bærere av den vediske tradisjonen, brakte med seg til India mot slutten av 1700-tallet fvt. De hymnene i og de andre hymnesamlingene, Sama-, Yajur- og Atharva-veda er forfattet på et særlig formrikt og alderdommelig sanskrit som kalles. Hymnene ble lenge overlevert muntlig, og fortsatt resiteres de av brahmaner uten endring. Dette er den eldste ubrutte religiøse tradisjon i verden. De vediske hymnene regnes av hinduene som evige; de er formidlet til menneskene av guddommelige vismenn som hørte dem i urtiden. De klassifiseres derfor som shruti sanskrit «det som er hørt» , det vil si som åpenbarte, uforanderlige tekster. Sanskrit betraktes som et hellig språk, som devabhasha sanskrit «gudenes språk». Hymnene ble fulgt av -tekstene, detaljerte anvisninger og fortolkninger av det vediske offerritualet. Fra århundrene umiddelbart før og etter vår tidsregnings begynnelse stammer de to store indiske eposene og. Verket har mange innskutte skrifter, mest kjent er , Guds sang. Bhagavadgita har stått sentralt i deler av hinduismen helt til i dag, og var den første sanskritteksten som ble oversatt til et europeisk språk til engelsk 1785, til norsk i 1982. Disse og andre tekster regnes som smriti sanskrit «det som er erindret» , med andre ord som mindre evig og uforanderlig enn hymnene. En viktig forskjell er at Veda-tekstene ikke har et menneskelig opphav, de er apaurusheya, mens smriti-tekstene alltid identifiseres med en forfatter. Mahabharatas forfatter er Vyasa og Ramayanas er Valmiki. En like viktig genre er. Det er i disse tekstene vi finner mange av fortellingene om hinduismens guder og gudinner. I er fortellingene om barndom og ungdom; i Markandeya-Purana finner vi Devimahatmya, fortellingsdiktet om den store Gudinnen, Mahadevi eller. Denne fortellingen feires i festivalen Durgapuja, som er særlig viktig i Bengal, og teksten resiteres i sin helhet. Puranalitteraturen deles gjerne i vishnuittiske, shivaittiske og shakta-tekster. I Puranatekstene finnes også et stort antall hyllesttekster til hinduismens mange hellige steder. Purana-tekstene spilte antakelig en viktig rolle i overtakelse av lokale religiøse tradisjoner og i utbredelse av pilegrimstradisjoner, det vil si i spredningen av brahmanenes rituelle tradisjoner til store deler av India. Det finnes en svært omfattende filosofisk litteratur på. Som lærd språk, ikke minst når det gjelder , har sanskrit vært nærmest enerådende blant hinduer helt til 1900-tallet. Filosofien har i hinduismen hatt frigjøring fra fødsel og død som mål og kan derfor ikke egentlig skilles fra religion; dette gjelder også kunnskapsområder som og. Også den tantriske litteraturen er forfattet på sanskrit. Med -bevegelsen kom Indias tallrike folkespråk til anvendelse. De seneste tiårene har også den indiske filmindustrien produsert utallige filmer for det indiske marked med temaer fra hinduismens og fra eposene og. Det samme gjelder indiske tegneserier. Betydningen av disse nye mediene for videreføring og standardisering av hinduismen bør ikke undervurderes. Arkitektur De eldste bevarte templene er fra -perioden 300—400-tallet evt. De er bygd i stein, men det må tidligere ha eksistert templer i tre, murstein og lignende. Det indiske utviklet snart en grunnplan som med små variasjoner er bevart til vår tid: Selve helligdommen, der gudebildet oppbevares, garbhagriha sanskrit «morslivshuset» , er et mørkt rom; det åpner ut mot en eller flere større haller, mandapa, der de besøkende samles og ritualene utføres. Utenfor dette rommet kan det være en mer åpen veranda eller søylehall. Hovedtårnet ligger over det innerste «morslivshuset», og hele byggverket ligger gjerne på en plattform som har samme grunnplan som selve tempelet. Tempelet med eventuelle sidebygninger er ofte omgitt av en høy, firkantet mur, gjennombrutt av portaler som kan være praktfulle byggverk i seg selv. Hele tempelet oppfattes ofte som et , det vil si som et bilde på universet. Fra Gupta-perioden og den følgende tid finner vi en rekke templer hugd ut i klippeveggen i form av huler; de er ofte prydet med storslagne. Blant de eldste er Udayagiri i Gwalior 400-tallet evt. I en særstilling kommer det praktfulle -tempelet ved , et tempel det vil si hugd ut av én steinblokk fra rundt 760 evt. Noe senere er -hulen ved. Senere ble imidlertid huletempler ikke lenger hugd ut i India. I tiden etter Gupta-dynastiet kan tempelarkitekturen inndeles i to hovedstilarter: den nordlige indo-ariske , karakterisert ved avrundede tårn og avrundet grunnplan, og den sørlige , karakterisert ved pyramideformet tårn og rektangulært grunnplan. Av eldre templer i den nordlige stilen er intet bevart i de større byene; muslimenes erobring fra 1000-tallet førte til omfattende raseringer, og materialer fra ødelagte templer ble ofte brukt til bygging av. Templene i Konarak og Khajuraho er kjent for sine erotiske skulpturer. Disse templene er oppført på UNESCOs liste over verdens natur- og kulturarv. Sør-India har vært mindre utsatt for invasjoner og ødeleggelser. De eldste bevarte templene finnes i Aihole og Badami i Karnataka 400—700-tallet evt. Tempelanleggene ved Mamallapuram sør for i er fra 700-tallet. Enestående er her blant annet et relieff i friluft, om lag 25 ganger 10 meter, som illustrerer elven ' nedstigning fra til Jorden. Flere templer er bevart fra Chola-dynastiet 900—1150 , blant annet det over 60 meter høye Shiva-tempelet i. Fra 1100-tallet begynte utviklingen av tårnlignende portaler, , i de ytre tempelmurene. Dette ble etter hvert det mest karakteristiske trekk i sørindisk tempelarkitektur, idet tårnportalenes antall og dimensjoner stadig økte og ble dekket av et mylder av mytologiske figurer malt i sterke farger. Blant de mest kjente er Meenakshi-tempelet i Madurai, Srirangam-tempelet utenfor og tempelet ved , alle med anlegg fra 1500—1600-tallet. En spesiell utvikling av den blandede Deccan-stilen er templene fra Hoyshala-dynastiets tid 1100—1300-tallet i det sørlige , karakterisert ved stjerneformet grunnplan, ofte fravær av tårn, og en uovertruffen rikdom av skulpturer og dekorative friser både innvendig og utvendig. Mest praktfullt er Hoyshaleshvara-tempelet i Halebid 1100-tallet , som i raffinert dekorativ utsmykning er uten like i India. En siste blomstringstid fikk Deccan-stilen i -riket 1336—1565 , for eksempel Vitthala-tempelet i Hampi. Tempelarkitekturen innen hinduismen har ikke gjennomgått nevneverdig fornyelse siden 1600-tallet, og de fleste templer som er bygd i nyere tid, benytter ulike stilarter nokså fritt som dekorative innslag. Billedkunst Fra litterære kilder vet vi at det tidlig har eksistert en malerkunst i India. Malerier har vært utført på stoff, tre og palmeblad, men de klimatiske forhold i India har ført til at intet av den eldste malerkunsten er bevart. Det er først i huletempler og senere i frittstående templer av stein at veggmalerier kunne overleve til vår tid. De eldste hinduiske veggmaleriene finnes i Badami, datert ved en innskrift til 578 evt. Bevarte løse malerier er betydelig yngre. Først på 1400-tallet ble papir, innført fra , tatt i bruk. Under islamsk påvirkning ble en miniatyrkunst utviklet på 1500-tallet, men det var først på 1600-tallet at en egen hinduisk ble utviklet, først i og senere, på 1700-tallet, i fjellene nord for Kangra, Chamba og så videre, den såkalte Pahari-skolen; «Fjellskolen». Det finnes også tallrike lokale malertradisjoner, for eksempel i , Bihar og Orissa. Med unntak av enkelte folkekunsttradisjoner har hinduisk religiøs malerkunst ikke fornyet seg siden 1800-tallet. En svært populær kunstform i vår tid er masseprodusert religiøs plakatkunst som er å finne i de fleste hjem; den er ofte nokså fri i fremstillingen av guder i nye kombinasjoner av elementer. Skulptur Det er naturlig nok bevart skulpturer fra langt eldre tider enn malerier. Det finnes således en rekke skulpturer i stein, brent leire og metall fra som kan antas å ha religiøs betydning, selv om denne foreløpig ikke kan bestemmes nærmere. Fra 200- og 100-tallet fvt. Mye av skulpturen tjente til å smykke ytterveggene på templene, slik det fortsatt er svært godt bevart på templene i Khajuraho Madya Pradesh og Hoyshala-templene Karnataka. Bronsestatuer ble også produsert, spesielt i Sør-India fra Chola-dynastiets tid. Pilgrimage in the Hindu Tradition: Salvific Space. Jeg vet ikke hva som er riktig, men det kan være verdt å sjekke. Rett navn på kasten er brahman eller brahmana. På engelsk brukes også brahmin. Boken har et kapittel Bioetikk i hinduismen, sidene 211 til 241. Der finner du noen opplysninger om hinduismen som er relevant for helsefagyrkene. Hinduismen har ikke noen lære om bestemte tidspunkt hinduene trenger å være alene for å be. Hvor får dere dette tallet i fra? MVH Marius Hauso 1. Med to millioner brukere i måneden og 300 000 leste artikler hver dag er leksikonet Norges største nettsted for forskningsformidling.

En Buddha er en som har våknet og erkjent eksistensens og virkelighetens sanne natur og dermed blitt fri fra grepet som sinnsgiftene har hatt på ens sinn og livsførsel. Nogle mener, at dyr og mennesker er højere end træer og græsstrå ud fra det syn, at mennesket er det bedste levende væsen, da det er tættest beslægtet med Si. Det er en illusjon at jeg er et individ. Innen mahayana-buddhismen er en mer åpen for å mene at buddhaene og ikke minst bodhisattvaene buddhismens forhold til andre religioner hjelpe oss til opplysning og frelse. Den åttedelte veien Dharmahjulet, er et symbol på den åttedelte veien slik Buddha fortalte om den. Sammen med -idealet var tanken om en kosmisk, evig Met-skikkelse av vesentlig betydning for mahayana, ofte i form av læren om alle tings iboende Buddha-natur.